fredag 27. mars 2015

Haren som hadde vært gift

 

Det var engang en hare som var ute og gikk i det grønne. "Å, hurra, hei og hopp!" skrek han, hoppet og sprang, og rett som det var, gjorde han et rundkast bortetter og sto på to-ben i groen.

Så kom det en rev luskende.

"God dag, god dag!" sa haren. "Jeg er så glad i dag, for det jeg har vært gift, skal du vite," sa haren.

"Det var vel det da," sa reven.

"Å, det var ikke så vel heller, for hun skåret hardt på hornene, og så var det et troll til kjerring jeg fikk," sa han.

"Det var ille det da," sa reven.

"Å, det var ikke så ille heller," sa haren, "for jeg fikk rikdom med henne, hun hadde en stue."

"Det var da vel det," sa reven.

"Å, det var ikke så vel heller," sa haren, "for stua brant opp, og alt det vi eide."

"Det var da riktig ille," sa reven.

"Å, det var ikke så ille enda," sa haren, "for hun brant opp kjerringa med."

onsdag 8. oktober 2014

Vårherre, hesten og bjørnen - Et eventyr fra Kjerringøy i Salten



‘En gang da Vårherre vandret på jorda, så måtte han over ei stor elv som han måtte over. Det var fritt for bro og ingen båt. Så ble han vis på en hest som gikk på beite.

“É må over elva.” Sa Vårherre til hesten. “Vil du bær mé?”
“É har ikke tid. É må ete.” Svarte hesten.
“Ja, et du, det ska vær di straff førr atdu ikke vil bær mé over elva.”

Sånn gikk det til at hesten lyt herje etter mat så snart han har ei ledig stund. Så gikk Vårherre til bjørnen.

“Vil du bær mé over elva, du?”
“Sett dé på ryggen mi,” sa bjørnen. Så sette han uti.

Da de var kommet over, sa Vårherre: “Du ska få lev uten mat det halve året. Det ska du ha som lønn førr at du bar mé over elva.”

Sånn gikk det til at bjørnen fikk ligg i hiet uten mat den lange vinteren.


Gjenfortalt av Eirin Edvardsen, 2014
Hentet fra Eventyr og segner, barnerim, ordtak og gåter: Folkeminne frå Salten II
Forfatter: Ragnvald Mo

tirsdag 24. juni 2014

Hanen og høna i nøtteskogen



Hanen og høna gikk en gang i nøtteskogen og skulle plukke nøtter.
Så fikk høna et nøtteskall i halsen og lå og flakset i vingene. Hanen skulle etter vann til henne; så løp han til olla og sa: "Kjære mi olle, gi meg vann; vann gir jeg tuppa, høna mi; som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

Olla svarte: "Du får ikke vann av meg, før jeg får lauv av deg."
Så løp hanen til linden: "Kjære min lind, gi meg lauv; lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."
"Du får ikke lauv av meg, før jeg får røde gullband av deg," svarte linden.
Så løp hanen til jomfru Maria: "Kjære mi jomfru Maria, gi meg røde gullband; røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."
"Du får ikke røde gullband av meg, før jeg får sko av deg," svarte jomfru Maria.

Så løp hanen til skomakeren: "Kjære min skomaker, gi meg sko; sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."
"Du får ikke sko av meg, før jeg får bust av deg," svarte skomakeren.
Så løp hanen til purka: "Kjære mi purke, gi meg bust; bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden nøtteskogen."

"Du får ikke bust av meg før jeg får korn av deg," svarte purka.
Så løp hanen til treskemannen: "Kjære min treskemann, gi meg korn; korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."
"Du får ikke korn av meg, før jeg får lefse av deg," svarte treskemannen.
Så løp hanen til bakstekjerringa: "Kjære mi bakstekjerring, gi meg lefse; lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke lefse av meg, før jeg får ved av deg," svarte bakstekjerringa.
Så løp hanen til vedhuggeren: "Kjære min vedhugger, gi meg ved; ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger og dras med døden i nøtteskogen."

"Du får ikke ved av meg, før jeg får øks av deg," sa vedhuggeren.
Så løp hanen til smeden: "Kjære min smed, gi meg øks; øks gir jeg vedhuggeren, vedhuggeren gir meg ved, ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger for døden i nøtteskogen."
"Du får ikke øks av meg, før jeg får kull av deg," sa smeden.

Så løp hanen til kullbrenneren: "Kjære min kullbrenner, gi meg kull; kull gir jeg smeden, smeden gir meg øks, øks gir jeg vedhuggeren, vedhuggeren gir meg ved, ved gir jeg bakstekjerringa, bakstekjerringa gir meg lefse, lefse gir jeg treskemannen, treskemannen gir meg korn, korn gir jeg purka, purka gir meg bust, bust gir jeg skomakeren, skomakeren gir meg sko, sko gir jeg jomfru Maria, jomfru Maria gir meg røde gullband, røde gullband gir jeg linden, linden gir meg lauv, lauv gir jeg olla, olla gir meg vann, vann gir jeg tuppa, høna mi, som ligger for døden i nøtteskogen."
Så syntes kullbrenneren synd i hanen og ga ham kull. Så fikk smeden kull, og vedhuggeren øks, og bakstekjerringa ved, og treskemannen lefse, og purka korn, og skomakeren bust, og jomfru Maria sko, og linden gullband, og olla lauv, og hanen vann, og det ga han til tuppa, høna si, som lå for døden i nøtteskogen; så ble hun god igjen.


tirsdag 18. februar 2014

Mannen og nøkken

Nøkken av T. Kittelsen

Det var en gang en mann som red forbi en elv. Ved et fossefall satt Nøkken og spilte på sin fiolin mens han sang:

"På dommedag, på dommedag,
da skal jeg få Guds nåde.
På dommedag, på dommedag,
da skal jeg få Guds nåde."

Mannen ropte til Nøkken: "Du hører til trollpakket og kommer aldri til å bli salig. At du skal få komme til himmelriket er like sannsynlig som at dette sopelimet jeg har i hånden, skal få nye skudd og blad på det."

Da Nøkken hørte dette sluttet han straks å spille, og dukket gråtende ned i fossen og forsvant. Mannen fortsatte videre på hesteryggen, men da han hadde ridd en liten stund, begynte det plutselig å spire grønne skudd og blad fra sopelimet.





Svensk sagn oversatt av Eirin Edvardsen, 2014

fredag 7. februar 2014

Kjæresten i skogen

Illustrasjon fra Ridder Blåskjegg som har samme motiv som Kjæresten i Skogen.

Det var en gang en mann som hadde en datter. Hun var så vakker at hun var navnspurt over mange kongeriker, og friere kom det til henne så mange som blekker i løvfall. En av dem gjorde seg til av det at han var rikere enn alle andre; vakker og gild var han og; så skulle han få henne. Og siden kom han titt og ofte på besøk.

Da det led om litt, så ville han at hun skulle komme til ham og se hvordan han hadde det; han kunne ikke hente henne og følge henne, men den dagen hun skulle komme, skulle han strø erter etter veien like hjem i husdøren til seg. Men hvordan det var, så strødde han ertene en dag for tidlig.
Hun gikk både langt og lenge gjennom skog og mark, og til sist kom hun til et stort gildt hus som lå på en grønn voll midt i skogen; men han var ikke hjemme, og ikke fant hun folk i huset heller. Først kom hun inn på kjøkkenet; der var det ikke andre å se enn en underlig fugl, som hang i et bur under taket. Så gikk hun inn i stua, og der var det så staselig at det var rent utrolig. Men etter som hun gikk, så ropte fuglen etter henne:
"Skjønne jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"

Da hun kom inn i kammerset, ropte den det samme igjen. Der sto det en hel hop med dragkister; hun dro ut skuffene, og de var fulle av gull og sølv-stas og alt det som gildt var. Da hun gikk inn i det neste kammerset, ropte fuglen igjen:
"Skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Der hang det fullt av gilde kvinnfolk-klær rundt alle veggene. Da hun gikk inn i det tredje kammerset, satte fuglen i å skrike:
"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"

Her sto det mange såer fulle med blod.
Men da hun gikk inn i det siste kammerset, illskrek fuglen:
"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"
Der lå det fullt med døde kropper og benrangler av drepte kvinnfolk. Hun ble så fælen at hun ville springe ut igjen; men hun kom ikke lenger enn ut i nærmeste kammerset, der alt blodet sto. Da ropte fuglen:
"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, spring under sengen, under sengen; nå kommer han!"

Hun var ikke sen til å lyde fuglen og gjemme seg under sengen; hun krøp så langt inn til veggen som hun kunne, ja hun var så redd at hun gjerne hadde krøpet inn i veggen, om det hadde vært råd.
Så kom kjæresten hennes med en annen jomfru. Hun ba så smått og så vent at han skulle spare livet, så skulle hun aldri røbe ham for noen; men det hjalp ingen bønn. Han rev av henne alt, både klærne og gullet, så nær som en ring hun hadde på fingeren. Den slet han i, men kunne ikke få den av; så hakket han av fingeren, så den spratt under sengen, og jomfruen som lå der, tok den til seg og gjemte den. Kjæresten sa til en liten gutt som var med ham, at han skulle krype under sengen og ta fram fingeren. Ja, han la seg ned og tok innunder, og kjente henne som lå der; men hun klemte ham hardt i hånden, og så skjønte han meningen. "Den ligger så langt innunder, at jeg kan ikke rekke den," sa han; "det får være til det blir dag, så skal jeg ta den."

Tidlig om morgenen fór røveren ut igjen, og gutten skulle være hjemme og passe huset, og ta imot den jomfruen han ventet; men han skulle ikke slippe henne inn i de to rommene han visste.
Da han vel var kommet til skogs, gikk gutten inn og sa at nå kunne hun komme fram.
"Du var heldig du, som kom så tidlig, ellers hadde han drept deg, som alle de andre," sa han.
Hun stanset ikke lenge, kan du vite, men skyndte seg hjem det forteste hun kunne, og da faren spurte hvorfor hun kom så snart, så fortalte hun hva kjæresten var for en, og det hun hadde hørt og sett.
Da det led på litt, kom frieren reisende igjen, og var så gild at det lavde av ham, og spurte hvorfor hun ikke kom og gjestet ham, som hun hadde lovt.
Det hadde kommet en mann med en kjelke i veien for det, sa faren; men nå fikk han ta til takke med det huset de kunne skaffe ham; og så ba han ham bli der, for han hadde bedt til gjestebuds; det skulle være liksom festerøl.

Da de hadde ett, og satt ved bordet enda, sa datteren i huset at hun hadde hatt slik en underlig drøm, for et par netter siden; hadde de hug til å høre, skulle hun fortelle den; men alle måtte love å bli sittende i ro til hun var ferdig.
Ja, de ville gjerne høre, og de skulle bli sittende, det lovte de alle; kjæresten også.
"Jeg drømte at jeg gikk på en bred vei, og der jeg gikk fram, var det strødd erter."
"Ja det er liksom når du går til meg det, venn min," sa kjæresten.
"Så ble veien smalere og smalere, og det bar langt bortigjennom skog og ødemark."
"Det er liksom veien til meg, det, venn min," sa han.
"Så kom jeg til en grønn voll og til et stort og gildt hus."
"Det er liksom hos meg det," sa han.
"Så kom jeg inn på kjøkkenet. Jeg så ikke noe menneske der; men under taket hang det en underlig fugl i et bur, og da jeg gikk inn i stua, så ropte den etter meg: "Skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"
"Det var liksom hos meg det, venn min," sa kjæresten.
"Så gikk jeg inn i kammerset; fuglen ropte det samme som den sa før. Der inne var det så mange dragkister, og da jeg dro ut skuffene og så ned i dem, var de fulle med sølvtøy og gullstas og alt det som gildt var."
"Ja det var hos meg det, venn min," sa han. "Jeg har også mange skuffer med gull og sølv og kostelige ting."
"Så gikk jeg inn i et annet kammers; fuglen ropte til meg igjen og sa det samme som han hadde sagt, og der hang det fullt av gilde kvinnfolk-klær rundt alle veggene."
"Ja det var også hus meg, venn min," sa han; "der er klær og stas både av silke og fløyel."
"Da jeg gikk inn i det neste kammerset, satte fuglen i å illskrike: "Skjønne jomfru, skjønne jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Og i det kammerset sto det tønner og såer rundt alle veggene, og de var fulle av blod."
"Fy, det var fælt, det er slett ikke som hos meg, venn min," sa kjæresten; nå fikk han vondt og ville ut.
"Det er jo bare en drøm jeg forteller," sa datteren i huset; "bli du sittende, du kan alltid tåle å høre på det."

"Da jeg gikk inn i det neste kammerset, tok fuglen på å illskrike det samme som den sa før: "Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Der lå det mange døde kropper og benrangler av drepte mennesker."
"Nei, det var slett ikke hos meg," sa kjæresten og ville ut.
"Sitt du," sa hun; "det er jo ikke annet enn en drøm, og den tåler du nok å høre. Jeg syntes også det var fælt, og sprang ut igjen; men jeg kom ikke lenger enn ut i det andre kammerset, der alle blodtønnene sto; da skrek fuglen at jeg skulle springe under sengen og gjemme meg, for nå kom han. Og så kom han, og han hadde med seg en jomfru som var så vakker at jeg syntes jeg ikke hadde sett maken til henne. Hun ba så vakkert for seg at han skulle spare livet; men han brydde seg ikke et grann om det. Hun gråt og ba; han rev av henne klærne og tok alt hun hadde, og sparte hverken livet eller noen ting. Men på venstre hånden hadde hun en fingerring, som han ikke kunne få revet av; så hakket han fingeren av henne, og den spratt under sengen til meg."
"Fy, det er slett ikke som hos meg, venn min," sa kjæresten.
"Jo, hos deg var det! Der er fingeren, og der er ringen, og der er mannen som hakket den av," sa hun.
Så tok de ham og slo ham ihjel og brente både ham og huset i skogen.

mandag 3. februar 2014

Stalloen som frier


Stallo 

Det var en gang en reinsame. Han flyttet med reinene sine til nye områder, og han slp seg ned like ved Stallos gamme, uten at han visste om at Stallo var der. Samtidig som reinen kom dit, og kom også Stallo dit. Samen hadde en datter. Henne ville Stallo ha til kone. Han ba om å få henne. Først nektet de; mannen sa nei, piken sa nei.

- Dattera mi passer ikke for deg. Du er rik, mens jeg har ikke noe til dattera mi, sa mannen.
- Jeg ser du har mange rein, sa Stallo da.
Kona til mannen sa: - Jeg kan ikke unnvære min eneste datter.
Stallo sa ikke mer denne gangen. Ha gikk tilbake til gammen sin.

Neste dag kom han tilbake da reinen kom, og han hadde tatt med seg den store øksa si.
-Hvis dere ikke gir meg dattera deres hugger jeg dere alle sammen i småbiter med øksa, sa Stallo.
Da måtte de love det, og samen sa: - Du skal til og med får tre-fire reinokser i medgift.
Stallo gikk igjen til gammen sin, men minte dem på at dagen etter kom han tilbake for å hente kjæresten sin. - Du skal få henne, lovte samen.

Så kom han den tredje dagen da reinen kom, for å hente kjæresten sin. Kallen hadde måttet binde fast fire reinokser, og de hadde tatt klærne til jenta og kledd på en trestubbe, lua på hodet og gmale, utslitte kommager på foten. Dattera sendte han med reinen. Så fikk Stallo oksreinen og leide dem tilbake til gammen sin. Kallen selv bar den påkledte stubben bort til Stallo, og satte den utenfor gammen. Moren til jenta kom og sa at dattera var ikke videre pratsom, så gikk de to hjem igjen.

Stallo bgynte å slakte reinen. Han slaktet én, de andre kom seg løs fra båndet. Kallen hadde bundet dem slik at de skulle komme seg løs, men det så ikke Stallo før han hadde slaktet ferdig. Så bød han kona si koke kjøttet, men ikke rørte hun seg, og ikke sa hun noe.

- Hvorfor er du så sjenert? Spurte Stallo. - Jeg har ikke hentet deg for at du skal være så sjenert. Du bestemmer selv, jeg skal nok klare å koke på egenhånd. Jeg har kokt mane ganger, sa Stallo. Da han hadde kokt sa han: - Kone, kom og spis.
Hun kom ikke.
- Jeg vet ikke hvorfor du er så blyg. Du sulter jo når du ikke bryr deg om mat. Du bestemmer selv. En gang blir du jo sulten. Da må du jo spise. Jeg er trett som en hund, sa Stallo så. Da sa han kvasst til kjæresten: - Skynd deg inn i gammen og rei opp til meg. Du står der som et troll. Ikke snakker du, og ikke arbeider du. Jeg har ikke hentet deg for at du ikke skal arbeide. Jeg vil ikke fø deg for ingenting om du ikke gjør noe. Fryser du ikke der du står der ute?

Stallo redde selv opp.
- Jeg har redd opp mane ganger. Jeg rer opp nå også.
Så ble Stallo sint. Han løp og tok et godt tak i stubben og slengte den på sengen. Stubben trillet ned. Lua falt også av. Da så han at han hadde blitt narret. Han ble rasende.

Han hadde allerede kledd av seg for å gå til sengs, og var bare i skjorta. Nå gikk han dit han visste samene hadde vært sist. Han fant dem ikke der. Han ble sint. Han gav seg til å løpe og løpe. Hele natta løp han, og i morgenlysningen så han månen skinne gjennom skyene. Da trodde han svigerfaren hans var der. Han ga seg til å løpe dit. Han løp så lenge at han ble trett. Til slutt klatret han opp i en furu og ropte: - svigerfar, svigermor. Kom og hent meg.

Han ropte så lenge at han døde der.




Sunna Olsdatter Tømmerelvbakken, 1883, Lenvik

Foto av figurteatermaske brukt i forestillingen"Stallo sover ikke når sølvmånen skinner", av Sissel Horndal og Eirin Edvardsen.




torsdag 12. desember 2013

Tuftefolket på Sandflesa

 Langt til havs rett ut for Trena på Helgeland ligger det en liten banke som kalles Sandflesa; det er en utmerket fiskeplass, men vanskelig å finne, for den flytter seg fra sted til annet. Men den som er så heldig å treffe på den, er sikker på å gjøre godt fiske. Luter han seg over båtripen, ser han i klart og stille vær et smalt søkk på bunnen, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og en diger fjellknatt på skap som et naust. Denne banken har ikke alltid ligget på havets bunn. I gamle dager var den en øy og tilhørte en rik helgelandsbonde; til ly mot uvær under sommerfisket hadde han satt opp en rorbu der, og den var større og bedre enn rorbuer bruker være. Det finnes dem som tror at Sandflesa ennå stundom hever seg opp over havet som en vakker øy. Dette skal jeg la være usagt, men i hin tid gikk det ikke riktig til på den øde holmen. Fiskere og ferdesfolk sa for visst at de hadde hørt latter og styr, spill og dans og hamring og annen romstering, og oppsang liksom til jekteoppsetting, når de fór der forbi. Derfor satte de gjerne kosen et stykke utenom; men det var ingen som kunne fortelle at han hadde sett en levende sjel på Sandflesa.

Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den eldste var en som det ikke var godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med, og han hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha, og de har sjelden for lite av den guds gave. Den andre, Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa støtt, om det gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg. Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget ansiktet hans så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en ørneunge; kollseilte han, som ikke sjelden hendte, og de fant ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han, når noen spurte hvordan han hadde det: "Å, passelig væl; jeg er da frelst; lykka er med meg."

Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter skulle de begge ut på Sandflesa og hente en del redskap som var satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg børsa, som alltid fulgte ham hvor han fór. Det var sent på høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror. Hans Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på mangt og meget. De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot kveld. "Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska'vær i natt," sa Hans Nikolai, og så utover havet, "jeg mener det er best vi blir over her til i morgen." "Ska'vær bli det ikke," svarte Anders, "for de syv Søstrene har ikke fått på seg skoddehetta. La det skure." Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist ble de da enige om å være natten over.

Da Anders våknet, var han alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på toppen av holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke skjønne meningen med dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og forskjellig annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og grundet på en ting. "Han kommer vel igjen til kvelds," sa han, og ga seg i kast med nisten; "en skarv den som blir motlaus før han er matlaus." Men det kom ingen bror til kvelden, og Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så kunne han skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken hans òg, for da Hans Nikolai var kommet under land, kollseilte han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.  Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra, skjøt sjøfugl og sanket skjell og sløke; han gjorde seg en flåte av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En dag han drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han kunne tydelig skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp til fjellknatten. Så tenkte han med seg selv, det hadde ingen fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt, at tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk. "Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det er som jeg sier, lykka er med meg," tenkte Lykk-Anders; kanskje sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant.

Slik levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et plagg på en stang og viftet med; men i det samme falt seilet, folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast; de trodde det var tuftefolket som flagget og viftet.  Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra havet; da han gikk ut, så han en lysning; den kom fra en stor nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde ingen sett før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke tykkere enn om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til dette, så gildt og grust som en nordlending kan ønske seg det. Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for hun hadde krone og kostelige klær. Men det kunne han se, at hun var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han aldri hadde sett en jente så vakker. Jekta styrte mot land, der han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i rorbua, rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen som var der; der lå han vel gjemt, men kunne likevel se det som gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den ble stappende full, og det kom fler og fler. Det tok til å knake i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble så staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere hos den rikeste handelsmann; det var mest som på kongens slott. Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og fat og alle kjørel var av sølv og gull.

Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som satt på den ene siden av taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet sitt over den, og skar for sikkerhets skyld et kors i den med telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i full gang; bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var, danset med. Den eneste som ikke danset, var bruden; hun satt bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet ikke og stillet ikke eller rørte på knappen; han spilte i ett vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og han ikke kunne se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til seg selv: "Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller han meg fra gård og grunn." Så snudde han børsa om og stakk den inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på bruden, men rangt - ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken skuddet gikk, fór alt tuftefolket på dør, den ene over den andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var igjen, og bruden satt der også; det var som hun var kommen til seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt bergtatt da hun var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en gang og skulle melke, hadde hun henne med, men så fikk hun et ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk; hun kunne gjerne spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger: "Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå;
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død." Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å lese, og så ble hun tatt i berg. Hun hadde ikke fått annen lyte der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren, og hun hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det var liksom noe grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den tuftekallen som de ville ha henne til å ta, hang over henne sent og tidlig.

 Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun var fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart venner og vel forlikte, som en sier. Da sa Lykk-Anders med skjel at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta og alt det gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn broren.

 Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen var kommet fra, og han ville ikke være mindre rik han. Han visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om julekvelden, og så reiste han til Sandflesa ved det leite. Om julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som morild som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige hyl og kalde, skjelvende skrik, og han fornam en fæl fjærelukt. I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre på seg, skinnstakk og sjøstøvler og store votter som hang nesten ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da de krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene om dem. Da de kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans hadde gjort.

Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek de så det isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i ildmørjen for å få varme på gruen, mens de andre bar inn lyng og rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved å kvele ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk luft, prøvde han å krype ut gjennom ljoren; men han var mer grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å skrike, men draugene skrek enda verre, og de skrek og bar seg, og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de borte, og da slapp Hans Nikolai løs, han òg.

Da han kom hjem, var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.  Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de, flyttet til Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt gjorde så heldige reiser som hans. Men hver gang han kom til Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han reiste til Bergen eller hjem igjen. Han fikk mange barn, og alle var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på venstre veslefingeren.