onsdag 10. august 2011

Jenta som vandrer i måneskinnet

Det var en gang en mann som hadde mange hustruer, han likte en av dem aller best, men da hun ikke fødte han noen barn, avviste han henne.

Hun dro for å bo alene, det var uvanlig. Hun tilbrakte hele dagen for seg selv, hun gikk ned til markedene for seg selv, hun gikk alene til elven for å hent vann. Om ettermiddagen satt hun under et tre og gråt.
En dag da hun satt under treet hørte hun en lyd: Oeeeee, oeeeee! Hvorfor gråter du? Hvorfor gråter du? Kvinnen svarte: Å fugler hvorfor skulle ikke jeg gråte? Mannen min avviste meg, jeg har ikke noe barn, jeg føler at jeg mistet min skjønnhet!
De to fuglene flydde bort, men kom tilbake med to frø som de la i hånden hennes, hun svelget dem, og den kvinnen ble en gravid kvinne! Hun fortalte det ikke til noen, hvorfor skulle hun fortelle det til noen, hun hadde blitt avvist! Ho fødte barnet sitt helt alene om natten. Skikken var at jentene ikke fikk navn før de kom i puberteten, så hun kalte datteren sin Lille Blomst. Hun slapp henne ikke ut om dagen, datteren var en hemmelighet. Hvorfor skulle hun fortelle noen det, hun hadde jo blitt avvist!
Men en dag da Lille Blomst hadde blitt eldre, sendte hun datteren tidlig en morgen, av gårde for å arbeide ute på markene. Menn på vei til jobben, da de så Lille Blomst så stoppet de og sa: Åh! Og stirret. Kvinner som hun møtte med babyer på ryggen, da de så lille Blomst så stoppet de og sa: Åh! Og stirret.
Til og med oksene, sauene, geitene, hundene, hønene, da de så den lille jenta de stoppet opp og sa: Åh! Og stirret. Hvorfor stirret de. Jo, for de hadde aldri sett noen som var så skjønn og vakker som lille blomst var.
Psssst! Sa moren. Kom inn, kom inn, Lille Blomst! Du kan ikke være ute i dagslyset, ingen vil gå på jobb, alt vil komme ut av balanse. Kom, kom, skynd deg inn! Og Lille blomst skyndte seg inn i huset.
Den natta kom kvinnens ektemann til huset. Jeg hører at vi har en datter, sa han. Da han så henne ble han forferdet! Åh! Sa han! Hun er så vakker, hun er vakrere enn fullmånene som stiger opp bak de hellige fjellene. Hun er vakrere enn det gylne kornet på aksene på markenen. Hun er vakrere enn det stille vannet på elven.
Han gikk til eldste i byen og snakket med dem. Og de laget en ny lov. De sa: Hun var for vakker. Hun måtte holde seg innendørs om dagen, og bare gå ut om natten. De gav henne et navn: Sikanda Njiganga! Jenta som vandrer i måneskinn.
Hun var inne hele dagen og gikk bare ut om natten. Det var svært eksotisk. Alle likte Sikanda Njiganda. Men da hun ble gifteklar, var det ingen som ville gifte seg med henne. Det var så underlig. Men så var det en ung mann i en av de andre landsbyene som hadde hørt om Sikanda Njiganga, og han kom og spurte etter hennes hånd, og hun svart ja, og moren sa også ja. De hadde bryllupet om natten og alle kom. Det var uvanlig. Moren til Sikanda Njiganga sa: Vi har en lov, hun kan ikke gå ut om dagen, bare om natten, det må du ikke glemme. Den unge mannen sa at det skulle han ikke glemme.
Hun ga dem en gave, en stor okse, og de reiste av gårde før solen sto opp.
Alt var fint. Alle likte Sikanda Njiganga selv om hun bare var ute om natten. Alt var fint, ja, alt var fint til hun fødte et jentebarn. En ammhjelp ble brakt til huset, for å hjelpe til med å mate barnet. Om dagene var hun ofte alene med barnet, ammehjelpen og hennes svigermor.
Den gamle kvinna var alltid tørst, og en dag da det var tomt for vann i baljen, sa den gamle: Sikanda Njiganga! Gå ut og hent meg friskt vann! Sikanda Njiganga sa til den gamle, at det var jo en lov som sa at hun ikke kunne går ut om dagen, bare om natten. Den gamle svarte: Å de lovene! Dere unge mennesker burde heller høre på oss eldre, så gå nå og hente meg friskt vann.
Sikanda Njiganga sa: Javel. Og så tok hun en kalebask, en treskje og et tørkle som hun la over håret og gikk ut. Jenta falt tre ganger der hun gikk mot elven. Hun var ikke vant til det sterke sollyset.
Da hun kom frem til elven tok hun kalebasken ned i vannet, og en usynlig kraft dro den ned i vannet. Hun tok treskjeen ned i vannet, men en usynlig kraft tok skjeen og dro den ned. Hun tok tørkleet for å fylle tørkleet med vann, men en usynlig kraft dro tørkleet ned i vannet. Sikanda Njiganga formet hendene sine til en skål for fylle hendene sine med vann. Men den usynlige kraften dro Sikanda Njiganga ned i vannet.
Om kvelden begynte mannen hennes å lete etter hennes, og fant fotsporene hennes som sluttet ved elven. Alle sørget og gråt. De hadde en begravelse, men om natten da alle sov, sov ikke barnet hennes, da begynte barnet å gråte, på en slik måte at ammehjelpen tenkte at moren kunne ikke være dø.
Hun tok med barnet og gikk ned til elven. Hhun lente seg over vannet og begynte å synge: Leilajuleilajulei, Sikanda Njiganga. Barnet ditt er sulten, kom å amme ditt barn. Og opp fra elven steg den unge kvinnen, og tok barnet i armene sine, og ammet det. Gav barnet tilbake til ammehjelpen og sank ned i elven igjen. Hver eneste natt gikk ammhjelpen ned til elva og gav det til moren slik at hun kunne amme barnet sitt.
Mannen lurte på hvorfor banet alltid gråt, hvorfor ammehjelpa gikk ut midt på natten, så en natt fulgte han etter. Han så ammehjelpa som sang ved elvekanten, han så kona si som steg opp fra elven. Manne sprang frem fra hjemmestedet sitt, vasset ut i vannet, grep kona si rundt livet og bar henne tilbake til landsbyen, men da han kom frem til huset, og skulle til å gå inn døra, så snudde han seg rundt. Da fikk han se at elva hadde fulgt etter han, og den hadde blitt blod rød. Så han gav kona si tilbake til elven.
Den neste dagen satt mannen under et tre og gråt. Han hørte en lyd: Oeeeee, oeeeee! Hvorfor gråter du? Hvorfor gråter du? Hvorfor skulle ikke jeg gråte? Svarte han. Jeg er alene, min kone er i elven og mitt barn er uten moren sin. De to fuglene forklarte at dersom han ofret noe verdifullt til elven, så ville han få tilbake sin kone.
Den natten tok ammehjelpen med seg barnet ned til elven, og alle menneskene i landsbyen fulgte etter. Og mannen gikk med den store flotte oksen de hadde fått av Sikanda Njigangas mor. Ammehjelpen sang ut: Oleielejuelei sikanda njiganga, barnet ditt er sulten, kom å amme ditt barn. Hun steg opp av vannet og tok barnet i armene sine og ammet barnet. Og mannen tok oksen og veslignet oksen, takket oksen og drepte oksen, og gav den til elven. Og Sikanda Njiganga kom opp fra elven og gikk hjem med sin mann og hennes barn. Og alle folkene i landsbyen fulgte etter og sang.
Hun er så vakker. Hun er vakrere enn fullmånene som stiger opp bak de hellige fjellene. Hun er vakrere enn det gylne kornet på aksene på markenen. Hun er vakrere enn det stille vannet på elven.
Jenta som vandrer i månelyset.
Fortellingen er oversatt og bearbeidet til norsk av Eirin Edvardsen 2009, med utgangspunkt i Laura Simms amerikanske versjon på CD Making peace-heart uprising. Navnet på jenta, Sikanda Njiganga er skrevet som det uttales, og skrives med all sannsynlighet på en helt annen måte.