onsdag 10. august 2011

Ramses


Hunden Ramses hadde fått navnet sitt etter den egyptiske faraoen, ettersom han alltid så svært majestetisk ut. Det var Petter, sønnen i huset på 10 år, som hadde funnet fram til navnet.
Ramses var alltid med familien på tur. Som de fleste andre hunder likte han å stikke hodet med snuten ut av vinduet når man kjørte bil. Men denne turen skulle ikke Ramses være med.
For det første skulle familien reise langt i flere timer i bil, og for det andre skulle de bo på et gammelt hotell på Østlandet, i anledning en gammel tantes 80 årsdag. Her var det ikke var tillatt med dyr. Ramses måtte derfor bli hjemme. Det var ikke noe problem ettersom den nærmeste naboen, en gammel dame som bodde alene, syntes det var bare hyggelig å passe Ramses for helgen.
Familien kom frem på fredagskvelden. Det var et stilfullt, gammelt hotell med myke tepper på gulvene, store speil og malerier på veggene og gammeldagse sofaer å sitte i inne i resepsjonen. Alt var veldig høytidelig og flott her.
Klokken syv neste kveld var den store bursdagsfeiringen. Det var dekket et langbord i spisestuen til familien, men det var også andre av hotellets gjester som satt ved andre småbord. Ikke lenge etter middagen var servert, fikk Petter plutselig se en hund som kom slentrende mellom bordene. ”Det er jo Ramses”, utbrøt han høyt uten å tenke seg om. Noen av de andre gjestene hadde også sett hunden, så det ble en del uro blant de spisende gjestene. Noen kikket nysgjerrig på Petter, men andre så irriterte ut. Det var jo ikke lov å ha hunder der.
En kelner kom stormende og spurte Petter om dette var hans hund. ”Ja!” svarte Petter. For det så jo akkurat ut som Ramses. Den var prikklik! Moren og faren til Petter skyndte seg da å forklare kelneren at det slettes ikke var deres hund. ”Han er nifst lik,” forklarte moren, ”men vår hund er hjemme flere mil unna, passet av naboen vår.”
Kelneren tok seg en runde i spisesalen og begynte å lete etter hunden. Men nå var hunden borte. Han løftet på dukene og tittet i alle kriker og kroker, men den var og ble borte.
Det virket som at personalet ikke helt trodde på det som moren til Petter hadde sagt, og de følte seg overvåket av kelnerne resten av kvelden. Resepsjonssjefen tok til og med en runde inn på hotellrommet deres, for det virket som de likevel trodde at det var deres hund, og at de nå hadde gjemt den på hotellrommet deres. Og det var strengt forbudt å ta med hunder hit.
Tidlig neste dag fikk familien en telefon fra nabokona som passet Ramses. Hun fortalte at dagen før hadde hun gått tur med Ramses i nabolaget. Kort etter at de hadde kommet hjem hadde Ramses blitt veldig dårlig. Hun ringte til dyrlegen, men før han rakk å komme døde Ramses. Det vista seg at han fått i seg noe rottegift. Det måtte ha skjedd i løpet av den turen de hadde tatt. Ramses hadde for et kort øyeblikk slitt seg løs og stukket av. Men han hadde kommet tilbake etter stund. Men det må ha skjedd da at han hadde fått i seg den giften.
Moren til Petter begynte å gråte. ”Dette er helt fryktelig. Når døde han da?” Nabokonen fortalte at hun hadde ringt til dyrlegen litt før klokken 7, og det var vel knapt gått et kvarter etter, at han døde. Omrent på samme tidspunktet som de hadde sett den hunden som var prikklik Ramses inne i spisestuen. Kunne det være Ramses som kom for å ta et siste farvel i det samme øyeblikket som han døde?

Oversatt og bearbeidet fra engelsk til norsk av Eirin Edvardsen,  2010.