mandag 26. september 2011

Utburden

En gang for lenge siden kunne det hende at barn, nyfødte spebarn, ble satt ut i skogen for å dø.

 Det var ofte tragiske skjebner bak disse handlingene, og ofte var det ei ugift jente som så seg nødt til å gjøre det. Det var ikke sett på med blide øyne at man fikk barn før man var gift, og dersom barnefaren ikke ville påta seg ansvaret ble det riktig ille for hun som var blitt gravid. Utstøtt av samfunnet ble hun, og ikke kunne hun regne med å bli gift. Å sette ut barn for å dø var ikke lov, og ble det oppdaget ble det streng straff for barnemoren.

Når barnet ble satt ut i skogen for å dø ble det ikke døpt, og derfor begynte barnet å spøke. Disse barnegjenferdene ble kalt utburd. Man kunne høre dem rope og gråte fra stedet de var lagt ut for å dø. De kunne henge seg på ryggen til folk, som en tung ryggsekk, og der hang de til de kom seg dit de ville. Det man kunne gjøre da var å døpe barnet, da ville utburden få fred og slippe taket. Ettersom man ikke visste om det var gutt eller jente ga man gjerne barnet to navn. Det ble det gjort av kona i ei fortelling fra Tysfjord.

I Herøyvika ved Korsnes i Tysfjord er en dam som de kalte Mølledammen. Her spøkte det i gamle dager. En kveld kom ei kone forbi Mølledammen, da hørt hun en så sår barnegråt der opp fra. Gråten var så hjerteskjærende, og kona skjønte at det måtte være en utburd. Derfor sa hun høyt og tydelig:

"Eg døyper deg på von,
til Sigrid eller Jon".

Siden da ble det stille oppe ved Mølledammen, og det spøkte ikke der lenger.

Foto: weheartit.com