fredag 11. november 2011

Jul-Anders


I de fleste bygder i Salten er det nå så lenge siden at det ble slutt på å feire Jul-Andresdagen, at at det er ikke mange folk spm veit så mye om den, og hva slags skikk dette var. Andersmessedagen var en dag hvor det var vanlig å ete mølje, smalehovud og skanker. Men hvor kommer navnet Jul-Anders i fra? Hvem var dette?

I Beiarn og Misvær holder visse deler av skikkene rundt jul-andersdagen ved like. I de riktig gamle dager ble den feiret 30. november. Men kilder har fortalt meg at dette ble etter hvert fastsatt til den siste onsdagen i november. Jul-Anders var på mange måter det vi i dag kan sammenligne med det å gå Halloween og julebukk. Fellestrekk her er utkledning og det å gå fra hus til hus hvor det forventes å få en godbit tilbake.
De som gikk Jul-Anders kunne gå alene, men det var mest vanlig å gå sammen flere. Da planla man hvilke gårder man skulle gå til, og fant frem hvilke klær man skulle bruke. Det viktigste var å ha ei maske til å ha foran ansiktet. Masken skulle helst være laget av skinn, og i hullene til øynene satte man noe blankt i slik at man kunne se gjennom det. Det kunne for eksempel brukes to flaskebunner. Til utstyret hørte det også til horn og skjegg. Klærne skulle være lørvete og slitte, og se så fæle ut som mulig. I tillegg skulle de ha en lang stav i hånda.

Når det ble mørkt la de av gårde, og det kunne være omtrent i sekstiden, for da åt folk kveldsmaten sin, og dette var jo både skanker og smalahovud.
Når Jul-Andersflget først kom, så oppførte de seg ganske pent. Når de ble sluppet inn hilste de på husfolket.  Dette for å blidgjøre dem.  Når husfolket spurte hvor de var fra, kunne de svare at de kom langsteds fra. Da fikk de som regel et bein hver. Dersom husfolket ikke gjorde det sa de følgende regle:
Får e ikkje kjøtt og kake
Så ska e ongan dine take
Får e ikkje kjøtt og kringe
Ska e om jula ringle
Ungene i huset var nok ganske skremte av Jul-Andersene, og kraup puinn bordet. De litt større barna prøvde likevel å å ikke vise hvor redde de var. For da kunne de bli holdt for skam. Av og til satte Jul-Anders etter ungene og prøvde å fange dem.
Likevel er dette likevel småtteri i forhold til et gammelt sagn om Jul-Anders.
Langt tilbake i tida da folk levde etter sin hedenske tro, hade de i visse tilfeller skikken å sette nyfødte barn ut i skogen for å dø. Dette er ikke til å forveksle med ugifte mødre som var kommet i uløkka. Nei, etter sagnet var dette foreldrepar som kanskje hadde så mange unger at de ikke hadde mulighet til å fostre opp flere barn. Disse stakkars barna ble satt ut til Jul-Anders som tok dem og bar dem til ulvene.