torsdag 1. desember 2011

Den vesle bygda som glemte at det var jul - av Alf Prøysen

Høgt oppi åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl. Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var små; noen var flinke, og noen var late; og noen likte fiskeboller bedre enn kjøttkaker, og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller. Så de var nokså forskjellig, men når det gjaldt en ting, var de helt like alle sammen.

De var så fæle til å glømme. Og da glømte de de merkeliste ting, alle på en gang! En gang glømte de å ta på seg sko. Det hadde vært veldig varmt hele sommer'n, så alle hadde gått barbeint. Og da det ble høst. glømte de å ta på seg sko. "Du verdens rike så kaldt det er nå da!" sa de til hverandre. "Ja, jeg skjønner ikke åssen det skal gå hvis det blir kaldere enn det er nå," sa de. "Det blir verst når snøen kommer." Og da snøen kom, gikk de barbeint ut og sa: "Å, nå må det være mange kuldegrader!"

Og slik gikk de og fraus. Men så var det en dag det sto to kjerringer på et vegkryss og prata med hverandre og fraus på beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten, og da skjønte kjerringene at de hadde glømt å ta på seg sko. Så sprang kjerringene hjem og tok på seg sko, og etterpå gikk den ene kjerringa i øst og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus på beina. Og så tok de på seg sko alle sammen.

En annen gang hadde de glømt å spise. De gikk flere dager uten mat, og til slutt ble de sjuke alle sammen og måtte gå og legge seg og ringe etter doktor'n. Men han kunne ikke komme, for han hadde også glømt å spise, så han var like sjuk som de andre. Men en dag doktor'n var på beina, kom det fram en musunge med en ostebit i munnen, og da skjønte doktor'n hva det var de hadde glømt. Og så sto han opp og spiste, og etterpå reiste han rundt på sjukebesøk i hele bygda ig sa at de bare hadde glømt å spise. Og så sto alle opp og spiste, og så ble de friske igjen.

Men verst var det den gangen de glømte at det snart var jul. Da det ble lille julaften, var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre, og i butikkvinduene var det ikke så mye som ei julenissemaske engang. Skoleungene sto på skolen og sang "Kom mai, du skjønne milde", og det fantes ikke så mye som en smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.

I ei lita stue aller øverst i bygda, like ved skaubrynet, gikk det ei lita jente og tenkte og tenkte. Hu var bare fem år, og ellers så brukte hu å hoppe og danse og leke og ha det moro, men nå gikk hu bare og tenkte. Hu gikk inn i skauen og sto og så på de små granbuskene. "Det er noe vi har glømt nå igjen," sa veslejenta til seg sjøl, "det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke hva det er."

Så gikk jenta inn i stua og fant ei saks og litt gråpapir. "Det er noe med ei saks også," tenkte jenta, "men jeg kan ikke huske hva det er." Så gikk jenta inn på låven, og der fikk hu se et kornband som far hennes hadde hengt høgt under en takbjelke så ikke musa skulle få tak i det. "Det er noe med dette kornbandet også," tenkte jenta, og så sto hu der og så seg omkring, og så fikk hu se den lange stanga som de brukte å ha juleneket på. Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!