lørdag 7. januar 2012

Fra Berthe Tuppenhaugs fortellinger: Huldra


Morbror Mads han budde på Knae i Hurdalen. Han var ofte ute i fjellet og hogg ved og tømmer, og når han var ute, så hadde han alltid for skikk åligge der også; han bygde seg ei barhytte, gjorde opp en nying frammafor, og der låg han og sov om natta. En gang var han såleis ute i skogen, han og to til: rett som han hadde hogd ned en svær stokk og satt og kvilte seg litt, så kom der et garnnøste trillende nedover ei flat berghelle, like fram til føttene hans. Han syntes det var underlig det; ikke torde han ta det opp, og det hadde nok vært godt for han, om han aldri hadde gjort det heller. Men dermed såg han opp, for han ville se hvor det kom fra. Jo, oppe på berget satt ei jomfru og sydde, og hun var så deilig og fin, at det skinte av henne.

"Ta hit det garnnøstet du," sa hun. Ja, han gjorde så, og han blei stående der lenge og såg på henne, og han kunne slett ikke bli kei av å se, så lekker syntes han hun var. Til sist måtte han ta øksa og til å hogge igjen; og da han hadde hogd ei stund og han så skotta opp, var hun borte. Han tenkte på dette heile dagen; han syntes det var rart, og han visste ikke hva han skulle meine om det. Men så om kvelden da de skulle legge seg, han og kameratene, ville han endelig ligge imellom; men det hjalp ikke stort, skal jeg tru; for da det leid på natta, kom hun og tok han, og han måtte følge med, enten han ville eller ikke. Så kom de inn i fjellet, og der var allting så gildt at han aldri hadde sett så gildt før, og han kunne aldri fullt få sagt hvor gildt det var. Der var han hos henne i tre døgn. Da det leid litt ut på den tredje natta, vakna han, og da låg han mellom kameratene sine igjen. De trudde han var gått heim etter mer niste, og det sa han til dem han hadde gjort også. Men han var ikke riktig sia; rett som han satt, så gjorde han noen sprang og flaug av sted; han var huldrin, skal jeg si.

Men så var det ei god stund baketter, han holdt på å kløyve gjerdefang oppe i marka. Just som han sto og hadde drevet en blei inn i en stokk, så der var en sprekk langs etter den, så kom kjerringa hans med middagsmaten til han, syntes han; det var rømmegraut, og den som feit var, og den hadde hun i et spann så blankt at det skinte som sølv. Hun satte seg nedpå stokken, mens han la fra seg øksa og satte seg på en stubbe tett ved; men i det samme såg han, at hun putta ei lang kurumpe ned i sprekken. Nå kan en nok vite det at han ikke rørte maten; men han satt og lirka og lea til han fikk bleien ut, så stokken kneip til og rumpa satt i klemma, og så skreiv han Jesu navn på spannet. Men da kan det vel hende hun fikk føtter: hun fór opp så brått at rumpa rauk tvert av og blei sittende igjen i stokken, og borte var hun; han såg ikke hvor det blei av henne. Spannet og maten det var ikke annet enn en barkeskrukke med noe kumøkk i. Sia torde han nesten aldri gå ut i skogen, for han var redd hun skulle hevne seg.

Men en fire, fem år deretter så var det blitt en hest borte for han, og han måtte sjøl ut og leite. Rett som han gikk i skogen, så var han inne i en hytte hos noen folk; men han hadde ingen greie på hvorledes han kom der; på golvet gikk ei stygg kjerring og stelte, og borte i en krok satt en unge, som vel kunne være så en fire år. Kjerringen tok ølkanna og gikk hen til ungen med: "Gå nå bort," sa hun, "og by far din en drikk øl." Han blei så forferda at han tok til beins, og sia har han hverken hørt eller spurt henne eller ungen; men rar og suset var han alltid."