fredag 10. februar 2012

Katten med støvlene


Det var en gang en møller. Han hadde tre sønner, et esel og en katt. De tre sønnene hans måtte passe mølla, eselet måtte bære korn og mel, og katten skulle fange døde mus.
Da mølleren døde, delte de tre sønnene arven etter han. Den eldste fikk mølla, den mellomste eselet, og den yngste fikk katten. Det var han ikke særlig fornøyd med, og sa bedrøvet til seg selv:
- Den eldste broren min kan male korn på mølla, den mellomste kan ri på eselet, men hva kan jeg gjøre med katten? Når jeg har laget meg et par hansker av skinnet, er det slutt på den arven.
Katten hadde forstått alt som ble sagt, og sa:
- Hør nå her. Hvorfor skal du slå meg i hjel? Skaff meg heller et par støvler så jeg kan vise meg blant folk. Det kommer du ikke til å angre på.

Møllersønnen syntes det var merkelig at katten kunne snakke. Men siden skomakeren akkurat kom forbi, lot han ham ta de målene som trengtes, og en stund etterpå, hadde katten fått støvlene sine.
Den tok dem på seg, og fant en sekk som den fylte litt korn i bunnen av. Så bandt den en snor rundt sekken, tok den på ryggen, og gikk ut av døra på to bein, akkurat som et menneske.

I landet der dette hente, hadde de på den tiden en konge som var så forferdelig glad i rapphøns. Disse fuglene var så sky at det var umulig for jegerne å treffe dem. Men nå hadde katten funnet en bedre måte å fange dem på. Den gikk inn i skogen, åpnet sekken og strødde litt av kornet utenfor. Så gjemte den seg bak en busk. Det varte ikke lenge før rapphønsene kom løpende. Først spiste de kornet som lå på bakken, etterpå hoppet de inn i sekken for å finne mer. Da det var mange nok der inne, snørte katten sekken sammen, og så var de fanget.
Katten tok sekken på nakken, og gikk direkte til kongens slott.
- Stans!
Det var en av vaktene som ropte.
- Hvor skal du?
- Til kongens slott, svarte katten.
- Er du gal?
Vakten trodde ikke sine egne ører. Hva hadde en katt hos kongen å gjøre? Men en av de andre vaktene sa:
- Bare la den gå. Kongen kjeder seg ofte. Kanskje det ville glede ham å høre at den spinner og maler.
Da katten kom inn til kongen, bukken den dypt og sa:
- Grev Carabas ber meg hilse Deres Majestet og bringe Dem disse rapphønsene han nettopp har fanget.
Kongen ble både glad og overrasket da han så de fine, fete rapphønsene, og han befalte at katten skulle få komme i det kongelige skattkammer, der den kunne ta med seg alt det gullet den greide å bære.
- Ta det med hjem til herren din, sa kongen. - Hils ham og si mange takk for gaven.
Imens satt den fattige møllersønnen hjemme ved vinduet med hodet i hendene.
- Nå har jeg brukt opp alle pengene mine, tenkte han. - Hva skulle vel katten ha støvler til?
Akkurat da kom katten inn, slengte sekken av ryggen, åpnet den og strødde gullet utover gulvet.
- Her har du betaling for støvlene, sa den. - Jeg skal hilse deg fra kongen og si takk.
Møllersønnen var glad for pengene, men han kunne ikke forstå hvor katten hadde fått dem fra. Katten fortalte ham alt sammen, og sa:
- I morgen ta jeg støvlene på meg igjen, da skal du bli enda rikere. Jeg sa forresten til kongen at du er greve.
Så begynte katten å gå på jakt hver eneste dag, og hele tiden kom den hjem med penger. Men en gang den stod nede i slottskjøkkenet og varmet seg ved grua, kom kustek inn og ropte:
- Til Blokksberg med både kongen og prinsessen! Jeg skulle akkurat ned til vertshuset for å spille kort, og så skal jeg plutselig kjøre dem en tur langs sjøen isteden. Tørst er jeg også!

Da katten hørte dette, listet den seg hjem til møllersønnen.
- Hvis du vil bli en virkelig greve, og attpåtil rik, skal du blir med meg ned til sjøen og ta et bad.
Møllersønnen visste ikke riktig hva han skulle si til det. Likevel fulgte han med katten, kledde av seg og hoppet i vannet. Katten tok klærne hans og gjemte dem under en busk.
Ikke før den var ferdig med det, så kom kongen kjørende, og katten tok til å jamre og klage:
- Å, hjelpe meg, Deres Majestet! Min herre, grev Carabas, bader her i sjøen. Men så kom det en tyv og stjal alle klærne hans. Nå er det umulig for greven å komme seg opp av vannet. Og blir han der, fryser han ihjel.
Da kongen hørte det, lot han en av tjenerne forte seg hjem til slottet etter noen kongelige klær, og etterpå inviterte han gre Carabas opp til seg i kareten. Dette hadde prinsessen ikke noe imot, greven var ung og pen, og hun likte ham med det samme.

Mens greven kjørte med kongen og prinsessen, løp katten i forveien, og kom til en stor eng. Der fikk det over hundre karer og høyet.
- Si meg, godtfolk, hvem eier denne enga? spurte katten.
- Den store trollmannen, svarte karene.
- Hør nå her, sa katten. - Snart kommer kongen forbi, og når han spør hvem det er som eier denne enga, skal dere svare: “Grev Carabas”. Gjør dere ikke det, skal jeg rive hodene av dere alle.
Så løp katten videre og kom til en åker. Den var så stor at det var umulig å se slutten på den. Der stod det over to hundre karer og skar korn.
- Si meg, godtfolk, hvem eier denne åkeren? spurte katten.
- Den store trollmannen, svarte karene.
- Hør nå her, sa katten. - Snart kommer kongen forbi, og når han spør hvem som eier denne åkeren, skal dere svare: “Grev Carabas”. Gjør dere ikke det, river jeg hodene av dere alle sammen.
Til slutt kom katten til en stor skog. Der holdt over tre hundre karer på med å felle de store eiketrærne.
- Si meg, godtfolk, hvem eier denne skogen? spurte katten.
- Den store trollmannen, svarte karene.
- Hør nå her, sa katten. - Snart kommer kongen forbi, og når han spør hvem som eier denne skogen. skal dere svare: “Grev Carabas”. Gjør dere ikke det, river jeg hodene av dere alle.
Så gikk katten videre. Alle mennene snudde seg forbauset etter den. De var litt redde, for den så både merkelig og mystisk ut der den gikk avgårde i støvlene sine, akkurat som et menneske.

Det varte ikke lenge før katten kom til trollmannens slott. Uten å nøle gikk den inn, for modig var den. Og da den stod foran den store, mektige mannen, bukken den dypt og sa:
- Jeg har hørt at du kan forvandle deg til alle slags dyr. Når det gjelder hund eller rev eller ulv, tror jeg det gjerne. Men elefant - det vil jeg se først. Derfor er jeg kommet hit.
- Det er ingen kunst, svarte trollmannen stolt, og i samme øyeblikk var han forvandlet til en elefant.
- Storartet, sa katten. - Men kan du forvandle deg til en løve også?
- Ingen kunst, svarte trollmannen.
Dermed stod det en løve foran katten.
Katten lot som den ble redd, og ropte:
- Det er helt utrolig! Det er fantastisk! Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at dette gikk an. Men et lite dyr kan du vel ikke forvandle deg til? En mus, for eksempel. Det tror jeg ikke du greier, selv om du er den største trollmannen i hele verden.
- Ikke det? sa trollmannen.
Og han hadde ikke før sagt det, så pilte det en liten mus på gulvet.
Katten kastet seg over den, og åt den med hud og hår.

I mellomtiden kjørte kongen videre sammen med grev carabas og prinsessen, og kom til den store enga.
Kongen spurte hvem som eide den, og de hundre karene svarte:
- Grev Carabas
Akkurat som katten hadde befalt dem.
- Det er et vakkert jordstykke De har, hr. greve, sa kongen.
Så kom de til kornåkeren.
- Hvem eier denne åkeren? spurte kongen.
- Grev Carabas, svarte de to hundre karene.
- Det er sannelig en stor eiendom De har, hr. greve, sa kongen.
Litt etter kom de til skogen.
- Hvem eier denne skogen? spurte kongen.
- Grev Carabas, svarte de tre hundre karene.
- De må være en rik mann, hr. greve, sa kongen. - Ikke engang jeg eier en så vakker skog.
Endelig kom de til trollmannens slott. Der stod katten oppe på trappa og ventet på dem. Da kareten stanset, hoppet den ned, åpnet døra og sa:
- Velkommen, Deres Majestet. Min herre, grev Carabas eier dette slottet, og han er lykkelig over at De vil vise han den ære å besøke ham.
Kongen ble overveldet da han så det praktfulle slottet. Det var nesten større og vakrere enn hans eget. Grev Carabas selv førte prinsessen opp trappene og inn i salen, som strålte av gull og diamanter.
Og så ble prinsessen forlovet med greven, og da kongen døde, ble greven konge etter ham.
Og katten med støvlene ble statsminister.