tirsdag 7. august 2012

Ikke klem hånden min!

Dette hendte for omtrent 30 år siden. Et ungt par var på campingferie. De reiste rundt omkring på østlandet. Kjørte i en liten bil med teltet i bagasjerommet.

En lørdag var det fryktelig dårlig vær. Det regnet og blåste, og paret hadde nå vært på turen snart i et par uker. Litt lei av teltovernatting og tanken på å tilbringe en natt i telt i slikt uvær, begynte de å se seg etter et hotell å overnatte i.

Da de utpå kvelden kom til et motell stanset de og gikk for høre om det var ledig rom.

Det var et litt slitt motell med interiør fra sekstitallet. Bak skranken sto en dame. Hun smilte hyggelig men beklaget at det var dessverre fult.
Paret sukket oppgitt og spurte etter nærmeste campingplass for å sette opp teltet. Damen så på paret, så ut av vinduet og regnet som strømmet ned fra himmelen. "Dere,  jeg har et alternativ om dere tar til takke med det." Damen forklarte at de hadde et lite rom de vanligvis ikke leide ut, men at hun syntes så synd på paret som skulle ligge i telt i det dårlige været.

Paret var overlykkelige og takket ja til det lille rommet. Det var et lite værelse, men en seng på hver side av veggene.

Da de hadde lagt seg og slukket lyset, kjente jenta en hånd som strakte seg etter hennes. Hun syntes det var koselig at kjæresten hennes ville ligge å holde henne i hånden når de ikke fikk ligge sammen i samme seng. Men plutselig klemte han veldig hardt til i hånden hennes.
"Hvorfor klemmer du hånden min så hardt?"
"Detgjør jeg ikke. Det er du som klemmer min hånd hardt. Er du mørkredd?"
"Nei det er jeg vel ikke. Dessuten synes jeg det gjør vondt når du klemmer så hardt. Slutt."

Jenta rykket hånden til seg, spratt opp og slo på lyset. "Jeg ba det om å slutte å klipe hånden min!"
"Men jeg har ikke gjort det , æresord!" Svarte gutten.

Jenta så på han at han snakket sant. De la seg ned, strakte hendene ut til hverandre for å holde hender på nytt, men nå var lyset på. Da så de at sengene deres sto for langt fra hverandre, til at hendene deres kunne møtes.

Gjenfortalt av Eirin Edvardsen 2012.