tirsdag 28. august 2012

Skoene i en "T"


Foto: Eirin Edvardsen
Det var ei jente som var forelsket i en bestemt gutt. jenta var datter til en bonde på en ganske stor gård, og gutten hun hadde falt for var en av drengene på gården. Men uansett hvordan hun bar seg, så virket det ikke som han la merke til henne. Jenta undret så på om han kanskje var for redd for faren hennes til å tørre å bekjenne sin kjærlighet til henne, eller om hans hjerte tilhørte en annen pike. Så kom hun på at tanten hennes hadde sagt en gang at dersom man ville vite hvem man kom til å bli gift med skulle man sette skoene sine i form som en "T" på nyttårsaftenen, og deretter løpe rundt huset syv ganger. Da ville man se sin kommende ektemann.

Dette ville jenta prøve ut, og så hun gjorde. Da hun hadde løpt den syvende gangen møtte jenta jenta en gammel enkemann. Jenta ble så fortvilet at hun sprang inn til tanten og fortalte hva som hade skjedd. Da tanten hørte dette lo hun bare. "Det var jo bare en gammel venn av meg som var og besøkte meg. Gå opp på rommet ditt ditt, sett skoene dine som en "T" og så sier du: Jeg setter mine sko som en T, slik at jeg min kommende mann skal få se."

Jenta gikk opp på rommet og gjorde som tanta hadde sagt. Men ingenting skjedde. Hu ventet og ventet. Hun ble etterhvert ganske utålmodlig, for hun skulle nemlig på dans på bygdehuset med venninnen sin. Omsider måtte hun gjøre seg klar og dro avgårde uten at noe hadde skjedd.

På festen fortalte jenta hva hun hadde gjort denne dagen, men at hun ennå ikke hadde fått se hvem det var, bortsett fra den gamle enkemannen som hadde besøkt tanten hennes. Venninnen ble opprømt da hun hørte dette. "Kom vi drar hjem til meg og prøver det. " jentene dro avsted, men i stedet for å gå inn i huset gikk de i fjøsgangen. De kledde av seg skoene og satte dem som en T. Så sa se reglen som tanten hadde lært jenta. Det gikk en stund uten at jentene verken så eller hørte noe som helst. De skvatt til da de plutselig hørte et voldsomt leven, som om noe hadde veltet over utenfor fjøsen. Jentene ble redde og holdt rundt hverandre. Så hørte de som om det var en sko som ble dratt over fjøsgangen, og som om det var en person som kom gående mot dem. I mørket kunne de skimte horn på hodet, selv om det ellers var en menneskeskikkelse, ikke et dyr. Det virket som den ene foten istedet var en klauv istedet for en menneskefot. Først var jentene som lammet av sjokk og redsel, men så fikk de fart på seg. De løp ut av fjøsgangen og rett heim til tanten.

Da tanta hørte hva som hadde skjedd tente hun alle stearinlysene hun hadde og ba jentene om å synge en salme. Da det var gjort ble jentene rolige igjen og tanten sa alvorlig til dem: "Det var nok djevelen selv dere så som kom der inne i fjøsgangen. Dere må aldri mer gjøre dette igen. " Og det gjorde jentene ikke heller. De ønsket ikke lenger å se hvem de en gang skulle bli gift med, og fant ut at det var best å vente å se hvem de skulle ha en gang i fremtiden.


Gjenfortalt av Eirin Edvardsen 2012