fredag 24. august 2012

Sølvringen som ble borte


En gang for lenge siden var det et ungt kjæresetepar som var ute å gikk tur i skogen. Gutten som jenta gikk sammen med var en ualminnelig vakker gutt. Med sitt klare blikk, sterke kropp og sjarmerende vesen var det flere jenter i bygda som ønsket å ha følge med han. Men jenta som nå gikk og holdt han i hånden var den jenta han ville ha. Paret var også nylig ringforlovet.

Da de hadde gått et stykke oppdaget gutten at han hadde mistet forlovelsesringen sin. Det hadde ikke vært noen dyr og kostbar ring, men for gutten og jenta var forlovelsesringene dyrebare. Aller helst skulle de hatt gullringer, men de hadde kun hatt råd til noen enkle ringer i sølv. De prøvde å gå litt tilbake i skogen for å lete etter ringen, men den var søkk borte. Jenta ble fryktelig lei seg, for hun tok det nærmest som et varsel på at noe ville komme i veien for deres kjærlighet. Gutten trøstet jenta med å si at det var i grunnen like greit at han ikke hadde noen ring. "Etter jeg fikk ringen på fingeren har jentene vært enda mer påhengige enn før. Det er nok like greit at ringen ble borte."

Hånd i hånd gikk de videre. De hadde med seg niste, og de satte seg ned ved en stor stein for å raste. Mens de satt der og spiste kom det plutselig ei fremmed jente fram mellom trærne. Hun var ung og svært vakker. Hun kom bort til paret og satte seg ned ved dem ved steinen. Hun spurte hva de het. Så strøk hun hånden over kinnet til gutten og sa: " Du var meg en vakker kar, og en slik vakker kar skulle jeg gjerne hatt. "

Jenta som var forlovet med gutten ble sint da den fremmede jenta sa dette. Hun reiste seg brått opp, pakket med seg tingene sine og masjerte sint derfra. Hun regnet med at gutten ville komme etter henne, men da hun hadde gått en liten stund og han fremdeles ikke var kommet, bestemte hun seg for å snu igen.

Da hun kom tilbake til steinen var det ingen der. Både den fremmede jenta og gutten var borte. Jenta begynte å lete etter han. Hun gikk rundt i skogen og ropte navnet hans. Men hun fant han ikke, og heller fikk hun ingen svar. Til slutt måtte jenta dra hjem å fortelle hva som hadde hendt. Flere folk fra bygda kom for å hjelpe å lete etter gutten. Men han var og ble borte.

En eldre mann som var med og lette spurte jenta om hvordan den fremmede jenta hadde sett ut. Jenta fortalte at hun hadde langt, ganske bustete hår og gikk kledd i en blå kjole.Hun fortalte også hva jenta hadde sagt, at hun så gjerne skulle hatt en så vakker kar som gutten. Mannen nikket og sa: "Det var nok huldra dere møtte, hun har nok tatt kjæresten din med seg til de underjordiske. Det er nok ikke første gangen hudra har trollbundet og lokket med seg en vakker kar. Og når hun har greid det så kan de ikke komme tilbake til lyset og den menneskelige verden igjen." Mannen forklarte at den eneste måten man kunne redde seg fra huldra var dersom man hadde på seg noe av sølv eller at man kastet noe av stål eller sølv over huldra. Da gråt jenta enda mer. For hadde ikke gutten mistet ringen av sølv hadde heller ikke huldra tatt han med seg til de underjordiske.


Gjenfortalt av Eirin Edvardsen 2012