tirsdag 8. januar 2013

3 utbor-sagn fra Qvigstads lappiske eventyr og sagn

I Djupvik i Sørfold hugget de vinterved. Hver eneste kveld hørte de at det skrek. Rett som det var hørte de skrik over bjørketoppene.
En dreng som Edis Larsen døpte utboren til to navn; Johanna og Johannes. Da forsvant den, og de hørte ikke mer fra utboren etter dette.

Min mor hadde et søskenbarn som het Lasse. Alle folk som gikk veien til der han bodde klaget over utboren hver kveld. Men så ble Lasse brydd. Han gikk ut en kveld, da begynte utboren å skrike. Han ropte den frem. Utboren kunne ikke snakke, så han bad den rekke ut tungen av munnen. Han strøk tungen med hånden som hadde vott på, den var full av knappenåler. Da først kunne utboren snakke, og fortalte hvordan den hadde blitt drept. Da sa Lasse; gå til ditt hvilested. Den gikk under en jordbru, og der forsvant den. Han døpte den Johanna, så hørte ingen den mere.

Jeg hadde en granne som het Nils Amundsen, og jeg heter Nils Paulsen. Vi gikk på ski og gjetet reinene om dagen. Når det begynner å bli kveld, skriker en utbor til oss noen ganger. Vi ble brydd. Så tok vi en morgen da vi skulle ut på marken, salmebok og abc-bok i barmen. De sa at vi ble gudfryktige. Da det ble kveld begynte det å skrike. Vi ropte utboren frem av tykkskogen. Da viste det seg for oss som et stykke av en fille. Vi spurte etter faren og moren. Faren var en gift mann, moren en pike. Da bad vi den gå til hvilestedet. Da gikk den inn i tykkskogen og forsvant. Min granne døpte den Johannes. Så tok han mose av en sten og kastet dit hvor den forsvant, og jordfestet den. Deretter hørte vi ikke mer.

Fra Just Qvigstads "Lappiske eventyr og sagn."
Informant: Nils Paulsen, 1890, Fauske


Foto: Eirin Edvardsen