mandag 18. februar 2013

Adams nye venn



Da Adam hadde spist av eplet, og blitt kastet ut av edens hage, var det en dag at Gud kom for å se til Adam. Adam var ikke fornøyd, og sa til Gud: ”Herre, da jeg var fremdeles i hagen, gikk du turer sammen med meg hver eneste dag. Nå ser jeg deg aldri lenger. Jeg føler meg ensom, og lurer på om du ikke bryr deg lenger om meg.”

“Dette skal jeg ordne”, sa Gud. “Jeg skal skape en partner til deg. En venn som for alltid er ved din side, og som skal minne deg om at jeg fremdeles bryr meg om deg. For uansett hvor selvopptatt, barnslig eller foraktelig du oppfører deg, så vil din nye venn akseptere deg for den du er, og være glad i deg uansett. Akkurat som jeg er det.”
Så skapte Gud et nytt dyr. Et dyr som skulle bli Adams nye partner og venn. Det var et vakkert dyr, og Gud var fornøyd med det han hadde skapt. Og det nye dyret var svært fornøyd med Adam, og logret med halen sin.


Adam klappet fornøyd sin nye venn, hunden, som ble en trofast og hengiven venn.  Adam følte seg ikke lenger så ensom, og tok med seg sin nye venn på turer, lekte med den og passet på den. Og Gud var fornøyd, og hunden var glad og logret med halen sin.
Det gikk en tid, og så kom en engel en dag til Gud. Den hadde vært og sett etter Adam, og var bekymret. Engelen fortalte Gud at Adam hadde blitt stolt og hovmodig. Han vandret rundt som en forfengelig påfugl, og forventet at alle skulle tilbe han som en enestående skapelse. Hunden hadde riktig nok fått Adam til å føle seg tilbedt og beundret. Men noen burde lære Adam ydmykhet. 


 Gud tenkte seg litt om, og sa at dette skulle han ordne. Han skulle nå skape et nytt dyr, en ny partner og venn som for alltid ville se Adam for den han virkelig var, og at han slett ikke alltid var verdt denne tilbedelsen.

Så skapte Gud katten. Og katten ble også Adams venn, men den ville ikke lystre han. Og hver gang Adam så inn i kattens øyne ble han minnet om at han ikke var så enestående likevel. Slik lærte Adam ydmykhet. Og Gud var fornøyd. Og Adam ble et bedre menneske. Og hunden logret med halen. Og katten, den brydde seg verken om det ene eller det andre.