mandag 28. oktober 2013

Erik Schytte og dauingen

Illustrasjonsfoto: weheartit.com
 
Gata som krysser prinsens gate rett ved Nordlandsmuseet i Bodø, heter proffessor Schyttes gate. Denne gata er oppkalt etter en prest som het Erik Schytte, og som en gang for lenge siden var prest i Bodin kirke.

Erik Schytte satt en kveld og skrev på preika si. Det var lørdag, og preika skulle være klar til gudstjenesten dager etter. Herr Schytte satt og strevde litt med denne preika, og derfor hadde han blitt sittende lenge med den. Nå var han fornøyd for snart var preika ferdig. I tillegg var det blitt så fint ute. Det var stjerneklart og månen skinte ute på nysnøen som hadde lagt seg som et tynt lag på bakken.. Herr Schytte titta ut av vinduet, så utover kirkegården hvor månen skinte ned på gravstein og kors. Alt var fredelig og stille på Bodin kirkegård.

Plutselig fikk Herr Schytte se at den ene grava åpna seg. Ut kom det kravlende noe. Det så ut som en skikkelse kledd i ei lang, kvit skjorte. Det var ei likskjorte, kunne presten se. Og han så den kvite hodeskallen med de tomme, mørke hulrommene etter øynene, og skjønte at dette var en dauing. Dauingen kravlet bortover kirkegården til den kom til veien, der forsvant han ned i grøfta. Da dauingen omsider kom opp hadde han skiftet fra likskjorta til mørke klær. Så forsvant han fort.

Presten lurte på hva dette kunne bety. Han var ikke skvetten av seg, så han gikk ut i mørket, bort til veigrøfta. Der fikk han se en lys bylt som låg der, det var likskjorta til dauingen. Herr Schytte tok med seg klesbylten og gikk opp til kontoret sitt. Der satte han seg og ventet. Han kikket på uret, den var litt over elleve. Snart midnatt. På bordet var det kun tent et lys, og han kikket ut av vinduet etter dauingen med jevne mellomrom.

Omsider så han dauingen komme luskende på veien igjen. Den gikk rett mot veigrøfta der klesbylten hadde ligget. Herr Schytte så at dauingen begynte å leite. Med ett så dauingen rett opp mot vinduet der presten satt. Han så det flakkende stearinlyset som skinte gjennom vinduet. Dauingen begynte bestemt å gå mot prestegården. Herr Schytte hørte ytterdøra ble åpnet, og hørte dunk oppetter trappa. Han hørte raslende fottrinn mot kontoret, så gikk dørklinken ned, døra åpnet seg og der sto dauingen. Klesbylten med likskjorta lå på bordet ved presten. Dauingen begynte å gå mot bordet, strakte de beinete fingrende sine etter likskjorta da presten røsket til seg bylten og sa bryskt: Hvor har du vært i kveld?

Dauingen så på presten, så på bibelen med korset på, og skjønte at dette var en mektig mann, og at det var bare å svare: Jeg har vært på Godøynes.

Hva har du gjort der? Ville presten vite.

Det vil jeg ikke si, svarte dauingen.

Det må du, ellers får du ikke likskjorta di tilbake, sa presten bestemt.

Jeg har vært der og gjort et barn sjukt, svarte dauingen.

Da må du dra tilbake og gjøre barnet friskt igjen, svarte presten.

Nei, det går ikke, sa dauingen. Jeg må være tilbake i grava mi til midnatt, og snart slår midnattstimen.

Da bør du skynde deg, sa presten bestemt. Du får ikke likskjorta tilbake før du har gjort barnet friskt igjen.

Dauingen snudde tvert og forsvant ut av døra og prestegården som bare en dauing kan. Herr Schytte så på klokka. Den var fire minutter på tolv. Med ett sto dauingen foran presten på kontoret igjen. Han hadde kommet så fort at presten ikke hadde kunne sett han med det blotte øyet da han kom farende.

Dauingen var både sint og urolig da han brølte mot presten: Nå har jeg vært på Godøynes og gjort barnet friskt. Gi meg likskjorta mi!

Herr Schytte kjente da for første gang den kvelden, at hjertet hoppet over et slag av redsel. Presten var ingen skvetten kar, men nå så han at dauingen var snart vill og galen av angst over og ikke få komme ned til grava si. Han rakte fram klesbylten til dauingen som reiv den til seg, og i neste sekund var han borte. For ned til grøfta for å skifte klærne og så forsvant han ned i grava. Så slo klokka tolv, og Herr Schytte så ikke meir til den dauingen.
 
Gjenfortalt av Eirin Edvardsen, 2013