mandag 3. februar 2014

Stalloen som frier


Stallo 

Det var en gang en reinsame. Han flyttet med reinene sine til nye områder, og han slp seg ned like ved Stallos gamme, uten at han visste om at Stallo var der. Samtidig som reinen kom dit, og kom også Stallo dit. Samen hadde en datter. Henne ville Stallo ha til kone. Han ba om å få henne. Først nektet de; mannen sa nei, piken sa nei.

- Dattera mi passer ikke for deg. Du er rik, mens jeg har ikke noe til dattera mi, sa mannen.
- Jeg ser du har mange rein, sa Stallo da.
Kona til mannen sa: - Jeg kan ikke unnvære min eneste datter.
Stallo sa ikke mer denne gangen. Ha gikk tilbake til gammen sin.

Neste dag kom han tilbake da reinen kom, og han hadde tatt med seg den store øksa si.
-Hvis dere ikke gir meg dattera deres hugger jeg dere alle sammen i småbiter med øksa, sa Stallo.
Da måtte de love det, og samen sa: - Du skal til og med får tre-fire reinokser i medgift.
Stallo gikk igjen til gammen sin, men minte dem på at dagen etter kom han tilbake for å hente kjæresten sin. - Du skal få henne, lovte samen.

Så kom han den tredje dagen da reinen kom, for å hente kjæresten sin. Kallen hadde måttet binde fast fire reinokser, og de hadde tatt klærne til jenta og kledd på en trestubbe, lua på hodet og gmale, utslitte kommager på foten. Dattera sendte han med reinen. Så fikk Stallo oksreinen og leide dem tilbake til gammen sin. Kallen selv bar den påkledte stubben bort til Stallo, og satte den utenfor gammen. Moren til jenta kom og sa at dattera var ikke videre pratsom, så gikk de to hjem igjen.

Stallo bgynte å slakte reinen. Han slaktet én, de andre kom seg løs fra båndet. Kallen hadde bundet dem slik at de skulle komme seg løs, men det så ikke Stallo før han hadde slaktet ferdig. Så bød han kona si koke kjøttet, men ikke rørte hun seg, og ikke sa hun noe.

- Hvorfor er du så sjenert? Spurte Stallo. - Jeg har ikke hentet deg for at du skal være så sjenert. Du bestemmer selv, jeg skal nok klare å koke på egenhånd. Jeg har kokt mane ganger, sa Stallo. Da han hadde kokt sa han: - Kone, kom og spis.
Hun kom ikke.
- Jeg vet ikke hvorfor du er så blyg. Du sulter jo når du ikke bryr deg om mat. Du bestemmer selv. En gang blir du jo sulten. Da må du jo spise. Jeg er trett som en hund, sa Stallo så. Da sa han kvasst til kjæresten: - Skynd deg inn i gammen og rei opp til meg. Du står der som et troll. Ikke snakker du, og ikke arbeider du. Jeg har ikke hentet deg for at du ikke skal arbeide. Jeg vil ikke fø deg for ingenting om du ikke gjør noe. Fryser du ikke der du står der ute?

Stallo redde selv opp.
- Jeg har redd opp mane ganger. Jeg rer opp nå også.
Så ble Stallo sint. Han løp og tok et godt tak i stubben og slengte den på sengen. Stubben trillet ned. Lua falt også av. Da så han at han hadde blitt narret. Han ble rasende.

Han hadde allerede kledd av seg for å gå til sengs, og var bare i skjorta. Nå gikk han dit han visste samene hadde vært sist. Han fant dem ikke der. Han ble sint. Han gav seg til å løpe og løpe. Hele natta løp han, og i morgenlysningen så han månen skinne gjennom skyene. Da trodde han svigerfaren hans var der. Han ga seg til å løpe dit. Han løp så lenge at han ble trett. Til slutt klatret han opp i en furu og ropte: - svigerfar, svigermor. Kom og hent meg.

Han ropte så lenge at han døde der.




Sunna Olsdatter Tømmerelvbakken, 1883, Lenvik

Foto av figurteatermaske brukt i forestillingen"Stallo sover ikke når sølvmånen skinner", av Sissel Horndal og Eirin Edvardsen.